Mange mener mye om Fredrikstaddialekten. Jeg skal ikke gi meg til å referere alt som blir ment, påstått, løyet og fortalt om dialekten vår. For egen del vil jeg kun stanse ved det faktum at Fredrikstaddialekten er praktisk.
For det første kan jeg ikke tenke meg noe tungemål som er bedre egnet til å uttrykke følelser på enn nettopp dialekten som snakkes ved Glommas utløp. Tenk deg bare på hvilken måte en fireåring kan uttrykke sin mest hjerteskjærende sorg og smerte når han kommer gråtende og hikstende inn fra gata og du spør medfølende: "Har du slått deg?" All verdens lidelse, selvmedlidenhet og fornærmelse samles da i et brennpunkt av et ord: "Jåå---åååå....!" Kan du tenke deg noe mer effektivt signal, du forstår på et øyeblikk at han har vært i slåsskamp, at det ikke var han som begynte, at han er blitt slått, og at han har ulidelige smerter. Hemmeligheten ligger selvsagt i den måten ordet blir formet på, det starter i en ynkelig, liten og uforskyldt j-lyd som så strømmer ut i et glommautløp av en åååå. Han passer seg vel for ikke å overdrive offerrollen ved å gå over i en ææ! Det blir bare patetisk og sutrete. Nei, å-lyden strømmer som en elv av blod, snørr og andre kroppsvæsker ut i et brakkvannsmøte med det friske oseanet av salte, uskyldstårer.
Jeg husker at Kalle Øby en gang svarte på et spørsmål om hvorfor han holdt fast på dialekten sin, også som skuespiller. Spørsmålet hvilte vel på en undring over hans åpenbare mangel på ærgjerrighet når han ikke fant det fristende å konkurrere om de store rollene i norsk drama. Problemstillingen er jo i seg selv avslørende. Er det ikke rart at det skal være mer utenkelig at en skuespiller fra Østfold holder på dialekten sin enn at en bergenser gjør det for eksempel. "Husk på en ting," sa Kalle, "når jeg er lei meg, er jeg lei meg på fredrikstaddialekt!"
Utrolig godt sagt. Forøvrig, eller kanskje jeg heller skulle si derfor, vil jeg påstå at Kalle Øby er en av våre fremste karakterskuespillere.
Vi går nå over fra gråtende barn og skuespillere til den andre enden av følelsesskalaen. En kan høre det på hvert gatehjørne, i hver skolegård, og på hver arbeidsplass der ekte fredrikstadfolk møtes. "Hællææææ!" høres det. Det må være flere enn meg som blir slått av kvaliteten på den åpne, gjestfrie æ-lyden. Det er som den strekker armene ut og omfavner vennene, kollegene, gjengen og miljøet rundt en, så langt øyet og armene rekker. Lytt en gang til: "Hællæææ!". Det er som om du formelig kan høre vellykkede skolefritidsordninger og inkluderende arbeidsliv i dette herlige ordet som nå til og med har åpnet sin internasjonale filial i Hollywood.
La oss så sveipe innom den alminnelige ujålete naturen som gjerne preger den etter hvert landskjente optimismen som preger fredrikstadfolk. Hva skjer, nemlig, når du nølende, mismodig og opprådd kommer inn til rørleggeren på hjørnet fem på halv fem på fredag ettermiddag og sier: "Å dæ!, kloakken er tett'a gett!! (Bare onde tunger som ønsker å gjøre oss til enfoldige Raymonder sier at rørleggeren svarer :"Tettære enn dæ væ'fall!") Nei, hva sier rørleggeren? Jo, der på fortvilelsens terskel blir du møtt med et trøstende: "Årnær sæ!" Rørleggeren ser nesten ikke opp en gang. Han søker ikke bekreftelse og jubelscener for sin serviceinnstilling. Bare dette korte "Årnær sæ", før han trykker på intercomen og roper: "Dø, si te'an Roger at han må stikke innom Vikane på tur hjem. Øj! gjør'e med det samma, han Thoresen står her og ventær på beskjed!" Først nå ser han på deg. Med et lite sidekniks mot intercomen bekrefter han: "Årnær sæ, han Roger tar'e på vei hjem!"
Når oslofolk, reklamefolk eller snille kåsører liksom medvitende fremhever det bråkjekke PR-stuntet "Det årnær seg i Fredrikstad", handler det om turisme, lokalpolitikere og PR, og det ligger langt fra hjerterota i denne byen.
Jeg kan ikke unngå å nevne hvor nært fredrikstaddialekten har vært knyttet til fotballidentiteten til byen vår. Jeg tenker ikke først og fremst på "rø'e å hvite kællær ut på ba'an tællær" og slett ikke på "lange flate ballær", selv om det siste til og med har gått til filmen (til tross for at det vel egentlig er et sitat fra Gærvær'n i Sarpsborg).
Nei, jeg tenker på hvor fri for primadonnanykker fredrikstaddialekten er når den ligger i munnen på fordums storheter som Per Kristoffersen, Arne Pedersen og lagets tolvte mann, publikummeren.
Jeg husker et dagsnyttintervju med Snæbbus tidlig på sekstitallet. Etter halvspilt serie lå det an til toppscorerstatus for fotballstorheten, og reporteren legger an til en verbal lissepasning når han stiller dette spørsmålet til Snæbbus: "Si meg en ting, Per Kristoffersen, hvordan er det når du kommer i scoringsposisjon, hva skjer når du legger an til skudd, sikter du da?" En kan bare tenke seg hvilken anledning dette ville vært til å plassere sitt svar som et bananskudd helt oppe i reportasjevinkelen.
Hva Snæbbus svarte til spørsmålet om han siktet? Jo, uten betenkning repliserte han: "Nei, jæ bare blindær igjen øya å klinær te'n!" - Det kom ingen oppfølgende spørsmål. Snæbbus hadde svart, ærlig, ujålete og uten snev av helteglorie.
For å bære helt ærlig, som det heter, akkurat som det går an å være halvveis ærlig. Halv ærlighet er vel oftest en omskrivning av løgnaktig. Men altså, vi må snakke sant og ærlig om fredrikstadfotballen. Det har gått opp og ned, og fredrikstadmaskinen, som er et ord som ofte ble brukt om FFK-spillet, har ikke alltid prestert like effektiv og publikumsvennlig fotball.
Et par sitater plukket jeg opp på tribunen på den gamle Fredrikstad Stadion. Effektiviteten hadde vært en absolutt mangelvare store deler av første omgang da en kæll med kleivalue lot frustrasjonen får rom: "Nei, bevare mæ væl, nå må du snart bruke mikkroskop for å følge småspellet te guttane!"
Og så en riktig stilstudie i dialektbruk. FFKs storhetstid gikk mot slutten, og sesongen var på hell. Jeg husker ikke akkurat året, men jeg tror FFK var ute av cupen og hadde mistet selv den siste mulighet til å gå til topps i serien. Etter et av de skjebnesvangre tapene ble Arne Pedersen på vei til garderoben bedt om en kommentar fra en ivrig radioreporter. "Ja, Pedersen, hva sier du etter enda et tap, nå som dere vel i praksis er ute av tabelltoppen?. Hva gjør dere fremover? Lille-Lækken samler seg tappert etter tapet og svarer: "Næi,.... vi sassær på bråsja!" Det er som om mismotet, nederlaget og ergrelsen har klart å lukke artikulasjonen til et siste utpust fra en punktert fotballblære. Utenforstående har vel problem med å tolke Pedersens svar, og det er ikke enkelt å skriftliggjøre denne sinnsstemningen, men det han med stor psykoøkonomisk troverdighet sier er omtrent som følger: "Nei du har rett i det. Vi taper og taper, men vi gir ikke opp, vi gir aldri opp. Nå satser vi på bronsemedalje i serien. Les det en gang til og si det med fredrikstadartikulasjon: "Næi... vi sassær på bråsja". Vakker musikk!
Nå kommer et avsnitt som jeg helst skulle skrevet i parantes eller med usynlig blekk. Jeg vil helst ikke si det, men også rundt FFK har det i kortere perioder i enkelte lugubre kretser forekommet pøbeltendenser. Ikke hooligans, men folk som misbruker vår vakre dialekt til å uttrykke destruktive holdninger på tribunen. I en kamp mot Sarpsborg skal det ha falt følgende pøbelutrop: "Øj, guttær, ... drit i ballen, ta kæll’n!" Ved nærmere ettertanke kan denne uttalelsen ha kommet fra en sarping, men jeg vet ikke. Men jeg har personlig hørt et slikt destruktivt utfall fra en fredrikstadpublikummer på stadion under en hjemmekamp mot Lillestrøm. FFK lå under, og Lillestrøms midtstopper hadde sluppet unna med den ene stygge taklingen etter den andre. Til slutt sprakk det for en tilskuer som satt like ved meg da det gikk mot en ny, kraftig duell: "Ta å kvist'n!"
Så en gammel historie fra en klassisk duell mellom Sarpsborg og Fredrikstad i juni 1925. Dette var altså ved innledningen til FFKs første storhetsperiode. Sarpsborg hadde hjemmekamp og ledet 1-0 til pause, men FFK fikk straffe mot slutten av kampen og hardhausen Egil Brenna Lund sørget for et uavgjort resultat. Lagene hadde hver sin yndling. På Sarpsborg spilte Alf "Gærværn" Simonsen, og på FFK herjet forsvarskjempen Brenna Lund. Begge spillere har skrevet sitt navn inn i fotballhistorien og begge var kjent som replikksterke. Men mens Alf "Gærværn" Simonsen brukte en uforfalsket sarpedialekt, førte Egil Brenna Lund en dannet vestkanttale, nokså fjernt ifra den mest utpregede fredrikstaddialekt, fordi ha kom fra St.Croix, som nok tilhørte de høyere sosiale klasser i byen. Gærværn var elsket og beundret av sarpingene og fryktet av FFKtilhengerne, mens Brenna Lund var elsket og beundret av Fredrikstadpublikum og fryktet og utskjelt av sarpingene. Denne angjeldende kampen ble i lang tid omtalt som tidenes råeste fotballkamp. Og bataljene mellom Gærværn og Brenna Lund var mange og til dels svært harde. Hjemmepublikummet hyllet og applauderte sin yndling gjennom hele kampen og Brenna Lund ble utskjelt og fikk pipekonserter mot seg på grunn av sitt harde, og kanskje grove, forsvarsspill. Pappa fortalte at det spesielt var en dame på tribunen som var ekstra hørbar. Det er vitnefast at mot slutten av kampen endte en batalje med at Brenna Lund ekspederte Gærværn helt opp på tribunen. Hva Brenna Lund sa i den anledning blir gjengitt i flere versjoner. Pappa fortalte at Egil Brenna Lund med stor eleganse avsluttet den dramatiske duellen med følgende replikk mens bukket for tribunen der den høylytte dame satt: "Her har du sussebassen din du!!"
Vel, om dette ikke nettopp var en replikk på slående fredrikstaddialekt, var den likevel presis og velplassert.
Det hender at selv kraftfulle dialektforkjempere må tilpasse seg sine omgivelser. Jeg husker at Kalle Øby på midten av 80-tallet bekledde rollen som Jeppe i den norske TV-produksjonen Nattseilere. Denne serien hentet handlingen fra Ytre Senja på slutten av 1800-tallet. Jeppe var jo ingen øvrighetsperson, som ofte i Hamsunsk ånd kunne fremsi sine replikker på oppstyltet embetsmannsspråk. Nei, han var en bygdas mann, og derfor ville det være utenkelig for skuespilleren å snakke fredrikstaddialekt. Nå hadde Kalle Øby øvd opp sine nordnorske dialektferdigheter gjennom perioden han var tilknyttet Hålogaland Teater i Tromsø. Jeg bodde selv i Troms på denne tiden, og jeg husker at jeg var imponert over Kalles troverdige karaktertegning av denne noe naive Jeppe. Men en gang glapp det. Et gjennomgående tema i handlingen var den kostelige figuren Borr i Bekkmørtnas flukt fra lensmannen. I bataljen som utspilte seg da Borr ble pågrepet ble Jeppe (Kalle) dyttet og for på hodet i sjøen. Da var det at det automatisk unnslapp et smerterop fra "senjaværingen". "Ævvææ!!" ropte han og røpet med ett enkelt ord sin egentlige tilhørighet. Det kunne ikke ha kommet fra noe annet sted enn Fredrikstad.
Jeg kom i det samme til å tenke på verdenslitteraturens første dialektkrangel, apostelen Peter som i yppersteprestens forgård ble avslørt som en av Jesu tilhengere: "Ditt mål røper deg, galilæer!" Og med ett enkelt ord bekreftet Kalle Øby sin egen tese: "Når jeg er lei meg, er jeg lei meg på Fredrikstaddialekt."
Fredrikstaddialekten møter jevnlig og i ulike sammenhenger andre målføre, som det heter, og selv om vår dialekt ikke alltid har blitt omtalt med den største respekt, har den vist seg distinkt og klar og ikke minst kraftfull. Onkel Rudolf (Abrahamsen) fortalte fra sine ungdomsdager at han var mannskap på en litt større fiskebåt som hans far var skipper på. Faren var sørlending, og ganske sikkert av det blide slaget. Båten var antakelig hjemmehørende i Fredrikstad og hadde en kulldrevet dampmaskin. Den unge Rudolf hadde strevsomme dager som kombinert kokk og fyrbøter. En dag hadde de grov sjø, og båten stampet i motvind. Det nærmet seg middag og alle ombord så fram til et dugelig fårikålmåltid. Plutselig lød det en skarp ordre fra skipperen, som viste ansiktet ned mot skutas indre områder. "Hallo, de må ha mere kål på!" ropte han. Den unge Rudolf kjente jo farens dialekt, og etter en kort virring omkring i sitt arbeidsområde kom han plutselig i tvil: "Menær'u kål, eller menær'u køl?" ropte han.
"Køl!" kom det med en sped sørlandsstemme.
Til tider må jeg nesten synes synd på mennesker som er prisgitt dialekter som ikke kan skille mellom kull og kål.
Nei, det er overhodet ingen tvil, fredrikstadfolk har en praktisk dialekt.
lørdag 28. august 2010
torsdag 26. august 2010
MEN TANTENE MINE FÅR DU ALDRI
I min minneverden er det mange tanter. Etter en rask og overflatisk opptelling har jeg kommet til ar det er ca 20 tanter som det knytter seg spesielle opplevelser eller assosiasjoner til. Nå er jeg selvsagt klar over at dette antallet ville bli drastisk redusert hvis jeg skulle holde meg til den leksikalske betydningen av begrepet tante.
Tanter
I følge ordbøkene er tante "mors eller fars søster" eller "gift med fars eller mors bror". Brukte betegnelser på disse tantene er hhv "kjødlig" tante og "inngiftet tante". Om jeg skulle legge dette til grunn, ville jeg ende opp med knuslete fire tanter, tre kjødlige: tante Ester, tante Synnøve og tante Else, pluss min inngiftede tante Astrid. Det var særlig tante Ester og tante Synnøve som var sentrale aktører i vår barndomsverden. De var mammas søstre og siden tante Synnøve bodde hos bestefar og bestemor, og siden tante Ester var enslig og tilbrakte mye av sin fritid og sine ferier sammen med sine foreldre, er det naturlig at disse tantene var uløselig knyttet til fellesarenaene i Brochsgt. 4 og på hytta på Saltnes. Derfor sto disse tantene i en særstilling. Pappa hadde en søster, og tante Else var i kraft av sin usedvanlige personlighet en viktig tante for Kari og meg. Hun hadde en usedvanlig humor, et aldri sviktende hjertelag og en observasjonsevne som fanget opp utallige komiske situasjoner.
Grandtanter
Like sentralt i min tantebevissthet står de mange "grandtantene" i vår familie. Her kan jeg med letthet telle opp åtte - ti tanter, og da regner jeg med både kjødlige og inngiftede. Fem av disse tantene bodde i Oslo, to i Fredrikstad,en På Solli og tre i Amerika. Det var særlig oslotantene som var med i minnegalleriet. Tre av dem, tante Tine, tante Solveig og tante Maja var faste sommergjester på Saltnes, og de har gjort seg fortjent til bred omtale i andre kapitler av minneboken. Tante Sigrid var en fjerde oslotante. Hun var pappas tante og var en meget spesiell dame, som det knytter seg mange anekdoter til. Hun hadde en utpreget muntert og selvironisk i stil. Hennes gravalvorlige humor kunne være poengtert, men aldri ondsinnet. Hennes bemerkninger fortjener all den plass hun har fått i vår erindring.
Onkler
Når jeg har kommet så langt i min tantegjennomgang, antar jeg at det vil dukke opp spørsmål om hvor alle onklene ble av. Det må sies at mange av onklene som kunne vært der, ikke var der, enten fordi de var døde, syke, eller at de rett og slett ikke var aktive i forhold til oss barna. Våre nærmeste onkler var nok grandonklene Anders, gift med tante Maja, Sverre skilt fra (tante)Martha og Håkon, gift med tante Solveig.
"Tante og onkel"
Det finnes en egen kategori tanter og onkler som i tillegg til at de danner en egen gruppe personer i vår barneverden, representerer en egen kulturbetinget "tantegruppe". I vår barndom, på førti- og femtitallet ble det ansett å være upassende for barn å tiltale voksne personer med fornavn. Menn måtte vi tiltale med etternavn og kvinner med fru/frøken pluss etternavn. Mange av disse voksne var viktige og nære fordi de på en eller annen måte sto våre foreldre nær, som omgangsvenner, naboer eller kollegaer. Vi barna ble derfor opplært til å kalle disse personene for tante og onkel. Mens dette var en vanlig skikk i østlandsområdet, var det i Nord-Norge mer vanlig å bruke fornavn i tiltale på tvers av generasjonsskiller. En kan registrere at en slik utvidelse av tante- og onkeltitulering har sin parallell i Sverige. Her er det vanlig å omtale en eldre kvinne som tant og en eldre mann som farbror.
Karis og min barneverden var relativt tett befolket av slike tanter og onkler. Noen av dem sto oss nærmere enn andre, og de som sto aller nærmest var like viktige som mange av de "ekte" tantene og onklene våre. Av dem vil jeg spesielt nevne tante Ragnhild og onkel Harald og tante Anna og onkel Rolf.
En annen kulturelt betinget tantegruppe var kvinner som arbeidet i barnehage eller barnepark.
Mamma var hjemmeværende, og derfor var det vel knapt noen tanter av dette slaget i min barneverden, men jeg har likevel et vagt minne om en "tante Kitty". Var det Kitty Simonsen hun het? Kanskje var jeg under hennes vinger i et kortere tidsrom i min barndom. Men de glemte minner er også minner. De tilhører det store kollektive erindringsrommet som har skrevet seg inn i større minnebøker enn den som Kari, Gjertrud, Jan, Leif og jeg selv hegner om med vår hukommelse. Der tror jeg tante Kitty har fått sin velfortjente plass.
Av umistelige tanter fra min barndom vil jeg til slutt nevne en felles tante for alle norske barn på 1950-tallet, og det var vår alles elskede tante Sonni i barnetimen. Hun og onkel Lauritz var lørdagsbautaer i vår barndom. I min bevissthet hørte tante Sonni og onkel Lauritz sammen som et uadskillelig par. Jeg husker at jeg nesten ble litt lei meg da jeg ble fortalt at de hadde hver sine familier. At de ikke var gift med hverandre, så jeg på nesten som et svik.
Når jeg ser tilbake på min barndom, er mine mange tanter og mine få onkler noen umistelige voksenpersoner. Deres store verdi ligger for mitt vedkommende i at de spiller viktige roller i utallige historier om mitt liv og i mitt liv. Gjennom dem lærte jeg meg selv å kjenne, mine følelser, mine verdier og mine relasjoner. De ga meg humor, et utall av sitater, uvurderlig visdom og den viktige bekreftelsen av å være noe i verden.
Nei, tantene mine får du aldri!
Tanter
I følge ordbøkene er tante "mors eller fars søster" eller "gift med fars eller mors bror". Brukte betegnelser på disse tantene er hhv "kjødlig" tante og "inngiftet tante". Om jeg skulle legge dette til grunn, ville jeg ende opp med knuslete fire tanter, tre kjødlige: tante Ester, tante Synnøve og tante Else, pluss min inngiftede tante Astrid. Det var særlig tante Ester og tante Synnøve som var sentrale aktører i vår barndomsverden. De var mammas søstre og siden tante Synnøve bodde hos bestefar og bestemor, og siden tante Ester var enslig og tilbrakte mye av sin fritid og sine ferier sammen med sine foreldre, er det naturlig at disse tantene var uløselig knyttet til fellesarenaene i Brochsgt. 4 og på hytta på Saltnes. Derfor sto disse tantene i en særstilling. Pappa hadde en søster, og tante Else var i kraft av sin usedvanlige personlighet en viktig tante for Kari og meg. Hun hadde en usedvanlig humor, et aldri sviktende hjertelag og en observasjonsevne som fanget opp utallige komiske situasjoner.
Grandtanter
Like sentralt i min tantebevissthet står de mange "grandtantene" i vår familie. Her kan jeg med letthet telle opp åtte - ti tanter, og da regner jeg med både kjødlige og inngiftede. Fem av disse tantene bodde i Oslo, to i Fredrikstad,en På Solli og tre i Amerika. Det var særlig oslotantene som var med i minnegalleriet. Tre av dem, tante Tine, tante Solveig og tante Maja var faste sommergjester på Saltnes, og de har gjort seg fortjent til bred omtale i andre kapitler av minneboken. Tante Sigrid var en fjerde oslotante. Hun var pappas tante og var en meget spesiell dame, som det knytter seg mange anekdoter til. Hun hadde en utpreget muntert og selvironisk i stil. Hennes gravalvorlige humor kunne være poengtert, men aldri ondsinnet. Hennes bemerkninger fortjener all den plass hun har fått i vår erindring.
Onkler
Når jeg har kommet så langt i min tantegjennomgang, antar jeg at det vil dukke opp spørsmål om hvor alle onklene ble av. Det må sies at mange av onklene som kunne vært der, ikke var der, enten fordi de var døde, syke, eller at de rett og slett ikke var aktive i forhold til oss barna. Våre nærmeste onkler var nok grandonklene Anders, gift med tante Maja, Sverre skilt fra (tante)Martha og Håkon, gift med tante Solveig.
"Tante og onkel"
Det finnes en egen kategori tanter og onkler som i tillegg til at de danner en egen gruppe personer i vår barneverden, representerer en egen kulturbetinget "tantegruppe". I vår barndom, på førti- og femtitallet ble det ansett å være upassende for barn å tiltale voksne personer med fornavn. Menn måtte vi tiltale med etternavn og kvinner med fru/frøken pluss etternavn. Mange av disse voksne var viktige og nære fordi de på en eller annen måte sto våre foreldre nær, som omgangsvenner, naboer eller kollegaer. Vi barna ble derfor opplært til å kalle disse personene for tante og onkel. Mens dette var en vanlig skikk i østlandsområdet, var det i Nord-Norge mer vanlig å bruke fornavn i tiltale på tvers av generasjonsskiller. En kan registrere at en slik utvidelse av tante- og onkeltitulering har sin parallell i Sverige. Her er det vanlig å omtale en eldre kvinne som tant og en eldre mann som farbror.
Karis og min barneverden var relativt tett befolket av slike tanter og onkler. Noen av dem sto oss nærmere enn andre, og de som sto aller nærmest var like viktige som mange av de "ekte" tantene og onklene våre. Av dem vil jeg spesielt nevne tante Ragnhild og onkel Harald og tante Anna og onkel Rolf.
En annen kulturelt betinget tantegruppe var kvinner som arbeidet i barnehage eller barnepark.
Mamma var hjemmeværende, og derfor var det vel knapt noen tanter av dette slaget i min barneverden, men jeg har likevel et vagt minne om en "tante Kitty". Var det Kitty Simonsen hun het? Kanskje var jeg under hennes vinger i et kortere tidsrom i min barndom. Men de glemte minner er også minner. De tilhører det store kollektive erindringsrommet som har skrevet seg inn i større minnebøker enn den som Kari, Gjertrud, Jan, Leif og jeg selv hegner om med vår hukommelse. Der tror jeg tante Kitty har fått sin velfortjente plass.
Av umistelige tanter fra min barndom vil jeg til slutt nevne en felles tante for alle norske barn på 1950-tallet, og det var vår alles elskede tante Sonni i barnetimen. Hun og onkel Lauritz var lørdagsbautaer i vår barndom. I min bevissthet hørte tante Sonni og onkel Lauritz sammen som et uadskillelig par. Jeg husker at jeg nesten ble litt lei meg da jeg ble fortalt at de hadde hver sine familier. At de ikke var gift med hverandre, så jeg på nesten som et svik.
Når jeg ser tilbake på min barndom, er mine mange tanter og mine få onkler noen umistelige voksenpersoner. Deres store verdi ligger for mitt vedkommende i at de spiller viktige roller i utallige historier om mitt liv og i mitt liv. Gjennom dem lærte jeg meg selv å kjenne, mine følelser, mine verdier og mine relasjoner. De ga meg humor, et utall av sitater, uvurderlig visdom og den viktige bekreftelsen av å være noe i verden.
Nei, tantene mine får du aldri!
onsdag 18. august 2010
I FLERE I BEDRE
Hvis vi søker den leksikalske betydningen av ordet hytte, vil vi finne at det betyr "et lite, uanselig og fattigslig hus." Både på på Hvaler og langs kysten mellom Fredrikstad og Moss startet hyttebyggingen tidlig på 1930-tallet, omtrent på samme tid som bestefar bygde hytta på Saltnes. Hyttene hadde gjerne ett soverom, og kanskje også en sovehems. Foran fremste del av hytta var det i utsiktsretning ofte bygd veranda. Den kunne danne et påbygg til selve bygningskroppen og med en overbygning som var forankret i hyttetaket. Hvis vi legger en slik beskrivelse til grunn, var bestefar på en måte i takt med sin tid da han bygde hytta på Saltnes.
På den annen side begrunnet han kanskje sin hyttebygging noe annerledes enn det som var vanlig. Når han som 62-åring satte i gang med å bygge hytte, tenkte han nok ikke først og fremst på nødvendigheten av å etablere en friplass bare for sin egen lille familie. En slik tilværelse hadde han allerede hatt noen somrer i en liten hytte på Vikane, ved Hankø-sundet.
Nei, bestefar tenkte antakelig slik at når nå de voksne døtrene snart skulle stifte sine egne familier, ville den leide hytta på Vikane bli for liten. Og dessuten hadde både han og bestemor søsken som han kunne invitere til å bo på hytta noen sommeruker. Altså var det ikke nok med ett soverom, hytta måtte ha mange overnattingsplasser. For bestefar og bestemor trivdes aller best når de kunne samle mange mennesker rundt seg. Eller som de sa det selv: "I flere, i bedre!" Derfor fikk hytta tolv soveplasser, og på soveloftet delte han av til tre rom og tre åpne soveavdelinger. Han merket til og med av rommene og avdelingene med påmalte romertall, - i gult.
En kan undres over det faktum at hyttebyggingen i kystområdene rundt Fredrikstad startet nettopp på denne tiden. Arbeidsløsheten var stor, og familieøkonomien til folk flest var meget stram. Folk levde nøysomt og med bekymring for fremtiden. Og derfor kan en spørre seg hvem som hadde råd til å bygge hytte i denne tiden. På Saltnes, eller rettere sagt Kløftne, Spetalen og Agnes kom det kjøpmenn fra Fredrikstad og etablerte seg i en nokså samlet klynge på noen hundre meters omkrets. Dette var mennesker som i Fredrikstad var tilsluttet Indremisjonen og andre lavkirkelige bedehusmiljø. Hytteområdet ble derfor nokså tidlig kalt Bethelbyen. Fredrikstad Indremisjon, som holdt til i bedehuset Bethel i Brochsgate hadde et betydelig antall medlemmer som tilhørte forretningsstanden i byen. Flertallet av de tidlige hytteierne i denne delen av Råde fylte to tydelige kjennetegn: de tilhørte forretningsstanden og de hadde et nært og aktivt forhold til kirke- og bedehusmiljøet i Fredrikstad.
Hyttene som ble bygd var ikke prangende byggverk, men for en stor del beskjedne konstruksjoner, ofte uisolerte bindingsverkhus eller hus bygd av gjenbrukte materialer fra hus som var flyttet fra andre steder. Kanskje dempet man den ytre fasade for å etterkomme det bibelske og pietistiske ideal om gudsfrykt med nøysomhet. Derfor tror jeg ikke at innbyggere av "Bethelbyen" var spesielt rike, men kanskje var de til en viss grad skjermet fra tredveårenes dominerende massearbeidsløshet. Jeg tror heller ikke at bestefar og bestemor var rike eller velbeslåtte. Som slakter med salgsbod på Kjøttorget kan en kanskje med en viss velvilje si at bestefar tilhørte forretningsstanden, men jeg tror ikke at bestefar og bestemor de målte sin trivsel i økonomiske termer.
Vel var det så at bestefar i sin ungdom utvandret til Amerika, der han ble en tidlig bosetter i Stanley, en småby i Wisconsin, like avhengig av sagbruksdrift som det samfunnet på Solli som han hadde brutt opp fra. Etter en kortere periode som sagbruksarbeider ved North Western Lumber Company fikk han sjansen til å gå i kompaniskap med en noe eldre nordmann som noen år tidligere hadde kommet til Amerika fra Svinndal. John Long, eller Johan Langerud som var hans norske navn, hadde slått seg opp som slakter og handelsmann i Stanley. Bestefar begynte derfor i arbeid hos John Long, og sammen etablerte de Long & Ness Meat Market.
Bestefars amerikanske historie fortjener en bredere omtale senere, men da han etter ca 15 års utlendighet dro tilbake til Norge, etablerte han seg som bygdeslakter på Solli før han noen år senere kjøpte Brochsgt 4 i Fredrikstad og fortsatte sin slaktervirksomhet der. Her drev han alene, og han søkte aldri å utvide virksomheten med butikk og flere ansatte. Han slaktet og solgte varene sine på torvet i Fredrikstad.
Valget som bestefar tok må ha vekket undring hos hans gamle kompanjong, John Long i Stanley. Hans undring fikk plass i "The Long Family History", der jeg mange tiår senere kunne lese: Hvorfor kom ikke Jørgen tilbake til Stanley slik han hadde planer om, og når han ikke gjorde det, hvorfor drev han det ikke lenger enn til å selger kjøtt på "the open market"?
Men det bestefar ga avkall på av besteborgerlig fasade tok han igjen i sosial kontaktflate. Han elsket det pulserende livet på torvet. Hans slagord "I flere, i bedre!" gav seg utslag i en gjestfrihet som så ut til å være uten grenser. Mamma fortalte at så lenge hun kunne huske tilbake i sin barndom hadde bestemor alltid store kjeler med mat stående på komfyren mens bestefar sto på torvet og innbød sine kunder med stor raushet. "Gå opp te ho Jenny og få deg en tællærk med suppe." Og bestemor tok imot. Hun visste ofte ikke hvem som var gjester, men alltid delte hun ut med raus hånd: "'sjegod!" Og da bestefar kom fra torvet, var det tid for familien til å spise det som var igjen etter dagen gjestebud. Som en uslitelig vertinne for alle slags gjester til enhver tid sparte hun aldri på noe, - med unntak av en liten detalj. Hun hadde sagt "vær så god" så mange ganger at det i hennes munn var blitt slitt ned til en blid setningsrest som alltid hørtes omtrent slik ut; "'sjego". - En blid velsignelse som la seg som et himmelsk velvære over bordfellesskapet.
Slik var det hos bestemor og bestefar i Brochsgt 4, - alltid mat på bordet og kaffe på kjelen.
Bestefar var en handlingens mann, han sto sjelden fast i praktiske gjøremål, og når han hadde drømmer, tenkte han alltid løsninger. Slik hadde det vært helt fra han var en ung mann. Da livet på Nes ved Solli ikke lenger ga noe håp for fremtiden, brøt han opp og virkeliggjorde drømmene sine i Amerika. Og nå, 25 år etter at han hadde vendt tilbake til Norge, hadde drømmene igjen begynt å leke med ham: "Ikke Stanley denne gangen, men på Saltnes! Der kan jeg bygge et kongerike." Slik må han ha tenkt, at det måtte være plass til alle, både den familien og de vennene som var, og de som skulle komme i senere generasjoner: I FLERE, I BEDRE!
På den annen side begrunnet han kanskje sin hyttebygging noe annerledes enn det som var vanlig. Når han som 62-åring satte i gang med å bygge hytte, tenkte han nok ikke først og fremst på nødvendigheten av å etablere en friplass bare for sin egen lille familie. En slik tilværelse hadde han allerede hatt noen somrer i en liten hytte på Vikane, ved Hankø-sundet.
Nei, bestefar tenkte antakelig slik at når nå de voksne døtrene snart skulle stifte sine egne familier, ville den leide hytta på Vikane bli for liten. Og dessuten hadde både han og bestemor søsken som han kunne invitere til å bo på hytta noen sommeruker. Altså var det ikke nok med ett soverom, hytta måtte ha mange overnattingsplasser. For bestefar og bestemor trivdes aller best når de kunne samle mange mennesker rundt seg. Eller som de sa det selv: "I flere, i bedre!" Derfor fikk hytta tolv soveplasser, og på soveloftet delte han av til tre rom og tre åpne soveavdelinger. Han merket til og med av rommene og avdelingene med påmalte romertall, - i gult.
En kan undres over det faktum at hyttebyggingen i kystområdene rundt Fredrikstad startet nettopp på denne tiden. Arbeidsløsheten var stor, og familieøkonomien til folk flest var meget stram. Folk levde nøysomt og med bekymring for fremtiden. Og derfor kan en spørre seg hvem som hadde råd til å bygge hytte i denne tiden. På Saltnes, eller rettere sagt Kløftne, Spetalen og Agnes kom det kjøpmenn fra Fredrikstad og etablerte seg i en nokså samlet klynge på noen hundre meters omkrets. Dette var mennesker som i Fredrikstad var tilsluttet Indremisjonen og andre lavkirkelige bedehusmiljø. Hytteområdet ble derfor nokså tidlig kalt Bethelbyen. Fredrikstad Indremisjon, som holdt til i bedehuset Bethel i Brochsgate hadde et betydelig antall medlemmer som tilhørte forretningsstanden i byen. Flertallet av de tidlige hytteierne i denne delen av Råde fylte to tydelige kjennetegn: de tilhørte forretningsstanden og de hadde et nært og aktivt forhold til kirke- og bedehusmiljøet i Fredrikstad.
Hyttene som ble bygd var ikke prangende byggverk, men for en stor del beskjedne konstruksjoner, ofte uisolerte bindingsverkhus eller hus bygd av gjenbrukte materialer fra hus som var flyttet fra andre steder. Kanskje dempet man den ytre fasade for å etterkomme det bibelske og pietistiske ideal om gudsfrykt med nøysomhet. Derfor tror jeg ikke at innbyggere av "Bethelbyen" var spesielt rike, men kanskje var de til en viss grad skjermet fra tredveårenes dominerende massearbeidsløshet. Jeg tror heller ikke at bestefar og bestemor var rike eller velbeslåtte. Som slakter med salgsbod på Kjøttorget kan en kanskje med en viss velvilje si at bestefar tilhørte forretningsstanden, men jeg tror ikke at bestefar og bestemor de målte sin trivsel i økonomiske termer.
Vel var det så at bestefar i sin ungdom utvandret til Amerika, der han ble en tidlig bosetter i Stanley, en småby i Wisconsin, like avhengig av sagbruksdrift som det samfunnet på Solli som han hadde brutt opp fra. Etter en kortere periode som sagbruksarbeider ved North Western Lumber Company fikk han sjansen til å gå i kompaniskap med en noe eldre nordmann som noen år tidligere hadde kommet til Amerika fra Svinndal. John Long, eller Johan Langerud som var hans norske navn, hadde slått seg opp som slakter og handelsmann i Stanley. Bestefar begynte derfor i arbeid hos John Long, og sammen etablerte de Long & Ness Meat Market.
Bestefars amerikanske historie fortjener en bredere omtale senere, men da han etter ca 15 års utlendighet dro tilbake til Norge, etablerte han seg som bygdeslakter på Solli før han noen år senere kjøpte Brochsgt 4 i Fredrikstad og fortsatte sin slaktervirksomhet der. Her drev han alene, og han søkte aldri å utvide virksomheten med butikk og flere ansatte. Han slaktet og solgte varene sine på torvet i Fredrikstad.
Valget som bestefar tok må ha vekket undring hos hans gamle kompanjong, John Long i Stanley. Hans undring fikk plass i "The Long Family History", der jeg mange tiår senere kunne lese: Hvorfor kom ikke Jørgen tilbake til Stanley slik han hadde planer om, og når han ikke gjorde det, hvorfor drev han det ikke lenger enn til å selger kjøtt på "the open market"?
Men det bestefar ga avkall på av besteborgerlig fasade tok han igjen i sosial kontaktflate. Han elsket det pulserende livet på torvet. Hans slagord "I flere, i bedre!" gav seg utslag i en gjestfrihet som så ut til å være uten grenser. Mamma fortalte at så lenge hun kunne huske tilbake i sin barndom hadde bestemor alltid store kjeler med mat stående på komfyren mens bestefar sto på torvet og innbød sine kunder med stor raushet. "Gå opp te ho Jenny og få deg en tællærk med suppe." Og bestemor tok imot. Hun visste ofte ikke hvem som var gjester, men alltid delte hun ut med raus hånd: "'sjegod!" Og da bestefar kom fra torvet, var det tid for familien til å spise det som var igjen etter dagen gjestebud. Som en uslitelig vertinne for alle slags gjester til enhver tid sparte hun aldri på noe, - med unntak av en liten detalj. Hun hadde sagt "vær så god" så mange ganger at det i hennes munn var blitt slitt ned til en blid setningsrest som alltid hørtes omtrent slik ut; "'sjego". - En blid velsignelse som la seg som et himmelsk velvære over bordfellesskapet.
Slik var det hos bestemor og bestefar i Brochsgt 4, - alltid mat på bordet og kaffe på kjelen.
Bestefar var en handlingens mann, han sto sjelden fast i praktiske gjøremål, og når han hadde drømmer, tenkte han alltid løsninger. Slik hadde det vært helt fra han var en ung mann. Da livet på Nes ved Solli ikke lenger ga noe håp for fremtiden, brøt han opp og virkeliggjorde drømmene sine i Amerika. Og nå, 25 år etter at han hadde vendt tilbake til Norge, hadde drømmene igjen begynt å leke med ham: "Ikke Stanley denne gangen, men på Saltnes! Der kan jeg bygge et kongerike." Slik må han ha tenkt, at det måtte være plass til alle, både den familien og de vennene som var, og de som skulle komme i senere generasjoner: I FLERE, I BEDRE!
søndag 15. august 2010
BÆDÆRÆVÆD
Tante Ester hadde et stort hjerte. Hun var alles supertante, og selv om hun ikke alltid fôret oss barna med godteri og penger og is, hadde hun oss bestandig i tankene. Hun bodde i Oslo og var internatassistent på Skådalen Døveskole. Der hadde hun sin lille hybel og sin omgangskrets. På døveskolen het hun ”Frøken Næss”. Fra mine mange besøk på Skådalen døveskole husker jeg også en av kollegaene til tante Ester. Hun het ”Frøken Knudsen”, og slik fikk jeg lære at alle damer som jobbet andre steder enn hjemme, het Frøken. Dette var en sannhet som ble bekreftet da jeg begynte på skolen. Der het jo alle damene Frøken. Men min kunnskap om arbeidende damer ble altså festet som sannhet hos meg lenge før skolealder, takket være våre besøk på Skådalen Døveskole. Jeg husker enda i dag telefonnummeret dit: niogseksti niognitti treogfemti. Der var det bare å spørre etter ”Frøken Næss” og så kom tante Ester i telefonen.
Hver annen eller tredje helg dro hun på besøk til sine foreldre i Fredrikstad, til Brochsgt 4 hvor også hennes søster, tante Synnøve bodde sammen med sine tre barn, Jan, Leif og Gjertrud. Og når tante Ester kom, var som Kari og jeg også der, enten alene eller sammen med mamma og pappa. Slik var det hos bestemor og bestefar, alltid fullt av familie, venner og families venner. Og alltid sto det mat på bordet.
Hit kom altså tante Ester på besøk hver tredje helg, og alltid hadde hun stoppet i jernbanekiosken og kjøpt en Lohngren til hver av oss barna. Jeg tror ikke hun glemte det en eneste gang i løpet av hele min barndom.
Men tante Ester hadde mange i sin omsorg, og en og annen gang hadde hun med seg en elev fra døveskolen. Ikke den samme hver gang, men hvis hun så at en av elevene ikke hadde fått besøk på lenge eller hvis en elev ikke kunne dra hjem til familien sin på grunn av lang reisevei, kunne tante Ester ta henne med seg til Brochsgt 4.
Enda mer vanlig var det om sommeren når hele familien hadde flyttet på landet. Da kunne tante Ester invitere en elev med seg på en kort ferietur.
Av en eller annen grunn var det bare jenter hun hadde med seg på disse turene til Fredrikstad eller Saltnes. Jeg vet ikke hvorfor, - men kanskje hun syntes det var best slik..
Jeg husker Inger Lise. Hun var en pen, alvorlig jente. Hun var ikke vilter, hoppende og syngende som Gjertrud og Kari. – Nei synge, vi kunne dårlig nok forstå henne når hun snakket. Men jeg husker at tante Ester satte seg ned sammen med oss og hjalp oss å forstå Inger Lise og lærte oss å snakke med henne. Vi måtte snakke langsomt, med tydelige munnbevegelser. Vi kunne gjerne hjelpe til med peking og håndbevegelser. Når tante Ester snakket med Inger Lise eller spurte henne om noe, svarte Inger Lise med langsomme ord som tante tolket for oss. Etter hvert gikk det jo bedre, vi forsto at FARANAS betydde Frøken Næss, BARAD var brød og BADA betydde selvsagt bade. Jeg husker at jeg ble så forundret over at Inger Lise kunne ”høre” jetflyene fra Rygge som dundret over hodene på oss hver dag om sommeren.
Tante Ester fortalte da at Inger Lise kunne kjenne vibrasjonene i lufta, og at det var hennes måte å høre på. Og så fortalte hun den fantastiske historien om den døvblinde Helen Keller som kunne nyte pianomusikk ved å holde en hånd på pianoet.
Og etter den historien husker jeg at jeg i lang tid var redd for at jeg skulle våkne en dag og være blind. Ja, det hendte at jeg våknet midt på natten, og det var så mørkt at jeg ikke kunne se handa for meg, at jeg var redd for at det hadde skjedd, at jeg plutselig hadde blitt blind mens jeg sov. Og så måtte jeg famle meg bort til vinduet og gløtte på rullegardinen.
Inger Lise var vant til å sove på store sovesaler, og når hun var på besøk, var det redd opp flatseng til alle oss barna for å gjøre det trygt og ”hjemmekoselig” for henne der oppe på loftet på hytta på Saltnes.
Der oppe på loftet var det sparsomt med lys om dagen, og om kvelden var det stapp mørkt etter at vi hadde slukket lyset. Da var Inger Lise blitt Helen Keller, - døv og blind! Vi sovnet jo ganske fort etter en aktiv dag, men en natt våknet Kari av en monoton stemme fra senga til Inger Lise. Det må ha lydt som et uforståelig mantra, BÆDÆREVED, BÆDÆRÆVÆD. Om igjen og om igjen lød det. Stemmen var dyp og mekanisk, og Kari kunne ikke på noen måte forstå budskapet. BÆDÆRÆVÆD, BÆDÆRÆVÆD. Til slutt måtte hun liste seg ned i første etasje, til tante Ester og be henne om å komme.
Tante Ester skyndte seg bort til Inger Lise og satte seg ned og holdt henne i hånden. Hun forsto budskapet etter kort tid.
Hun ble sittende og trøste Inger Lise mens hun hviskende for ikke å vekke de andre barna forklarte at den lille Helen Keller, var redd og hadde hjemlengsel. Om igjen og om igjen hadde Inger Lise forsøkt å få oss andre til å forstå det enkle ordet BEDRØVET.- BÆDÆRÆVÆD.
Frøken Næss hadde trøstet, løst gåten og Inger Lise la seg trygt til å sove. Og alle vi barna hadde fått enda en ny internkode. Og ingen av oss kommer noensinne til å glemme hva bædærævæd betyr, og jeg tror at det var med å hjelpe oss til å forstå at hjemlengsel og redsel kan uttrykkes på mange språk, og kanskje vi alle er blitt mer lydhøre av opplevelsen med Inger Lise og vår alles tante Ester, FARANAS!
Hver annen eller tredje helg dro hun på besøk til sine foreldre i Fredrikstad, til Brochsgt 4 hvor også hennes søster, tante Synnøve bodde sammen med sine tre barn, Jan, Leif og Gjertrud. Og når tante Ester kom, var som Kari og jeg også der, enten alene eller sammen med mamma og pappa. Slik var det hos bestemor og bestefar, alltid fullt av familie, venner og families venner. Og alltid sto det mat på bordet.
Hit kom altså tante Ester på besøk hver tredje helg, og alltid hadde hun stoppet i jernbanekiosken og kjøpt en Lohngren til hver av oss barna. Jeg tror ikke hun glemte det en eneste gang i løpet av hele min barndom.
Men tante Ester hadde mange i sin omsorg, og en og annen gang hadde hun med seg en elev fra døveskolen. Ikke den samme hver gang, men hvis hun så at en av elevene ikke hadde fått besøk på lenge eller hvis en elev ikke kunne dra hjem til familien sin på grunn av lang reisevei, kunne tante Ester ta henne med seg til Brochsgt 4.
Enda mer vanlig var det om sommeren når hele familien hadde flyttet på landet. Da kunne tante Ester invitere en elev med seg på en kort ferietur.
Av en eller annen grunn var det bare jenter hun hadde med seg på disse turene til Fredrikstad eller Saltnes. Jeg vet ikke hvorfor, - men kanskje hun syntes det var best slik..
Jeg husker Inger Lise. Hun var en pen, alvorlig jente. Hun var ikke vilter, hoppende og syngende som Gjertrud og Kari. – Nei synge, vi kunne dårlig nok forstå henne når hun snakket. Men jeg husker at tante Ester satte seg ned sammen med oss og hjalp oss å forstå Inger Lise og lærte oss å snakke med henne. Vi måtte snakke langsomt, med tydelige munnbevegelser. Vi kunne gjerne hjelpe til med peking og håndbevegelser. Når tante Ester snakket med Inger Lise eller spurte henne om noe, svarte Inger Lise med langsomme ord som tante tolket for oss. Etter hvert gikk det jo bedre, vi forsto at FARANAS betydde Frøken Næss, BARAD var brød og BADA betydde selvsagt bade. Jeg husker at jeg ble så forundret over at Inger Lise kunne ”høre” jetflyene fra Rygge som dundret over hodene på oss hver dag om sommeren.
Tante Ester fortalte da at Inger Lise kunne kjenne vibrasjonene i lufta, og at det var hennes måte å høre på. Og så fortalte hun den fantastiske historien om den døvblinde Helen Keller som kunne nyte pianomusikk ved å holde en hånd på pianoet.
Og etter den historien husker jeg at jeg i lang tid var redd for at jeg skulle våkne en dag og være blind. Ja, det hendte at jeg våknet midt på natten, og det var så mørkt at jeg ikke kunne se handa for meg, at jeg var redd for at det hadde skjedd, at jeg plutselig hadde blitt blind mens jeg sov. Og så måtte jeg famle meg bort til vinduet og gløtte på rullegardinen.
Inger Lise var vant til å sove på store sovesaler, og når hun var på besøk, var det redd opp flatseng til alle oss barna for å gjøre det trygt og ”hjemmekoselig” for henne der oppe på loftet på hytta på Saltnes.
Der oppe på loftet var det sparsomt med lys om dagen, og om kvelden var det stapp mørkt etter at vi hadde slukket lyset. Da var Inger Lise blitt Helen Keller, - døv og blind! Vi sovnet jo ganske fort etter en aktiv dag, men en natt våknet Kari av en monoton stemme fra senga til Inger Lise. Det må ha lydt som et uforståelig mantra, BÆDÆREVED, BÆDÆRÆVÆD. Om igjen og om igjen lød det. Stemmen var dyp og mekanisk, og Kari kunne ikke på noen måte forstå budskapet. BÆDÆRÆVÆD, BÆDÆRÆVÆD. Til slutt måtte hun liste seg ned i første etasje, til tante Ester og be henne om å komme.
Tante Ester skyndte seg bort til Inger Lise og satte seg ned og holdt henne i hånden. Hun forsto budskapet etter kort tid.
Hun ble sittende og trøste Inger Lise mens hun hviskende for ikke å vekke de andre barna forklarte at den lille Helen Keller, var redd og hadde hjemlengsel. Om igjen og om igjen hadde Inger Lise forsøkt å få oss andre til å forstå det enkle ordet BEDRØVET.- BÆDÆRÆVÆD.
Frøken Næss hadde trøstet, løst gåten og Inger Lise la seg trygt til å sove. Og alle vi barna hadde fått enda en ny internkode. Og ingen av oss kommer noensinne til å glemme hva bædærævæd betyr, og jeg tror at det var med å hjelpe oss til å forstå at hjemlengsel og redsel kan uttrykkes på mange språk, og kanskje vi alle er blitt mer lydhøre av opplevelsen med Inger Lise og vår alles tante Ester, FARANAS!
fredag 13. august 2010
"FJELDHØI" RIVES
Jeg hadde visst lenge at det kom til å skje. Vi hadde solgt den gamle familiehytta på Saltnes på vårparten i 2000, og det var klart at den nye eieren ikke fant det hensiktsmessig å beholde hytta som den var. Og det var heller ikke regningssvarende å restaurere og fornye. Den hadde tjent sin tid, og nå måtte den rives. Jeg hadde skjøvet tankene til side i det lengste.
Vi eide og bodde på den hytta som var nærmeste nabo til familiebølet, og når den nye eieren var borte, hadde jeg i smug vandret rundt og betraktet familiehytta for liksom å suge alle detaljene inn i bevisstheten. Vi ble jevnlig orientert om tidsplanen, og da tiden nærmet seg, dro vi av gårde på sensommerens feriereise.
Fire dager senere var vi tilbake, og nå gikk jeg i ruinene av det som en gang hadde vært selve paradiset for en storfamilie.
Første delen av jobben var tydeligvis gjort, eieren var ikke å se, og jeg var alene med alle tankene mine. Jeg følte meg nesten som en tyv, en inntrenger. Sola stekte, og over alt virvlet det opp støv fra gammelt, morkent treverk. Mesteparten var allerede fraktet bort, og jeg gikk og sparket borti materialrester etter en ganske hårdhendt og effektiv riving.
Så liten grunnmuren var! Det var nesten uvirkelig at hytta ikke hadde vært større. Jeg balanserte på grunnmuren og skrittet opp de rommene som ikke lenger var der, og gradvis gikk det opp for meg at jeg var en fremmed. Selv om jeg gjenkjente rester og biter av inventar og bygningsdeler, rørte det meg ikke lenger. Jeg forlot rivningstomta og gikk inn og satte meg på verandaen til vår egen hytte, mens jeg grunnet på hva jeg hadde mistet, og hva vi alle hadde mistet, vi som gjennom flere mannsaldre hadde delt sommerfellesskap i det lille huset som nå ikke lenger står der.
.Krogstadfjorden med Saltholmen
Vi eide og bodde på den hytta som var nærmeste nabo til familiebølet, og når den nye eieren var borte, hadde jeg i smug vandret rundt og betraktet familiehytta for liksom å suge alle detaljene inn i bevisstheten. Vi ble jevnlig orientert om tidsplanen, og da tiden nærmet seg, dro vi av gårde på sensommerens feriereise.
Fire dager senere var vi tilbake, og nå gikk jeg i ruinene av det som en gang hadde vært selve paradiset for en storfamilie.
Første delen av jobben var tydeligvis gjort, eieren var ikke å se, og jeg var alene med alle tankene mine. Jeg følte meg nesten som en tyv, en inntrenger. Sola stekte, og over alt virvlet det opp støv fra gammelt, morkent treverk. Mesteparten var allerede fraktet bort, og jeg gikk og sparket borti materialrester etter en ganske hårdhendt og effektiv riving.
Så liten grunnmuren var! Det var nesten uvirkelig at hytta ikke hadde vært større. Jeg balanserte på grunnmuren og skrittet opp de rommene som ikke lenger var der, og gradvis gikk det opp for meg at jeg var en fremmed. Selv om jeg gjenkjente rester og biter av inventar og bygningsdeler, rørte det meg ikke lenger. Jeg forlot rivningstomta og gikk inn og satte meg på verandaen til vår egen hytte, mens jeg grunnet på hva jeg hadde mistet, og hva vi alle hadde mistet, vi som gjennom flere mannsaldre hadde delt sommerfellesskap i det lille huset som nå ikke lenger står der.
.Krogstadfjorden med Saltholmen
Abonner på:
Innlegg (Atom)