Mange mener mye om Fredrikstaddialekten. Jeg skal ikke gi meg til å referere alt som blir ment, påstått, løyet og fortalt om dialekten vår. For egen del vil jeg kun stanse ved det faktum at Fredrikstaddialekten er praktisk.
For det første kan jeg ikke tenke meg noe tungemål som er bedre egnet til å uttrykke følelser på enn nettopp dialekten som snakkes ved Glommas utløp. Tenk deg bare på hvilken måte en fireåring kan uttrykke sin mest hjerteskjærende sorg og smerte når han kommer gråtende og hikstende inn fra gata og du spør medfølende: "Har du slått deg?" All verdens lidelse, selvmedlidenhet og fornærmelse samles da i et brennpunkt av et ord: "Jåå---åååå....!" Kan du tenke deg noe mer effektivt signal, du forstår på et øyeblikk at han har vært i slåsskamp, at det ikke var han som begynte, at han er blitt slått, og at han har ulidelige smerter. Hemmeligheten ligger selvsagt i den måten ordet blir formet på, det starter i en ynkelig, liten og uforskyldt j-lyd som så strømmer ut i et glommautløp av en åååå. Han passer seg vel for ikke å overdrive offerrollen ved å gå over i en ææ! Det blir bare patetisk og sutrete. Nei, å-lyden strømmer som en elv av blod, snørr og andre kroppsvæsker ut i et brakkvannsmøte med det friske oseanet av salte, uskyldstårer.
Jeg husker at Kalle Øby en gang svarte på et spørsmål om hvorfor han holdt fast på dialekten sin, også som skuespiller. Spørsmålet hvilte vel på en undring over hans åpenbare mangel på ærgjerrighet når han ikke fant det fristende å konkurrere om de store rollene i norsk drama. Problemstillingen er jo i seg selv avslørende. Er det ikke rart at det skal være mer utenkelig at en skuespiller fra Østfold holder på dialekten sin enn at en bergenser gjør det for eksempel. "Husk på en ting," sa Kalle, "når jeg er lei meg, er jeg lei meg på fredrikstaddialekt!"
Utrolig godt sagt. Forøvrig, eller kanskje jeg heller skulle si derfor, vil jeg påstå at Kalle Øby er en av våre fremste karakterskuespillere.
Vi går nå over fra gråtende barn og skuespillere til den andre enden av følelsesskalaen. En kan høre det på hvert gatehjørne, i hver skolegård, og på hver arbeidsplass der ekte fredrikstadfolk møtes. "Hællææææ!" høres det. Det må være flere enn meg som blir slått av kvaliteten på den åpne, gjestfrie æ-lyden. Det er som den strekker armene ut og omfavner vennene, kollegene, gjengen og miljøet rundt en, så langt øyet og armene rekker. Lytt en gang til: "Hællæææ!". Det er som om du formelig kan høre vellykkede skolefritidsordninger og inkluderende arbeidsliv i dette herlige ordet som nå til og med har åpnet sin internasjonale filial i Hollywood.
La oss så sveipe innom den alminnelige ujålete naturen som gjerne preger den etter hvert landskjente optimismen som preger fredrikstadfolk. Hva skjer, nemlig, når du nølende, mismodig og opprådd kommer inn til rørleggeren på hjørnet fem på halv fem på fredag ettermiddag og sier: "Å dæ!, kloakken er tett'a gett!! (Bare onde tunger som ønsker å gjøre oss til enfoldige Raymonder sier at rørleggeren svarer :"Tettære enn dæ væ'fall!") Nei, hva sier rørleggeren? Jo, der på fortvilelsens terskel blir du møtt med et trøstende: "Årnær sæ!" Rørleggeren ser nesten ikke opp en gang. Han søker ikke bekreftelse og jubelscener for sin serviceinnstilling. Bare dette korte "Årnær sæ", før han trykker på intercomen og roper: "Dø, si te'an Roger at han må stikke innom Vikane på tur hjem. Øj! gjør'e med det samma, han Thoresen står her og ventær på beskjed!" Først nå ser han på deg. Med et lite sidekniks mot intercomen bekrefter han: "Årnær sæ, han Roger tar'e på vei hjem!"
Når oslofolk, reklamefolk eller snille kåsører liksom medvitende fremhever det bråkjekke PR-stuntet "Det årnær seg i Fredrikstad", handler det om turisme, lokalpolitikere og PR, og det ligger langt fra hjerterota i denne byen.
Jeg kan ikke unngå å nevne hvor nært fredrikstaddialekten har vært knyttet til fotballidentiteten til byen vår. Jeg tenker ikke først og fremst på "rø'e å hvite kællær ut på ba'an tællær" og slett ikke på "lange flate ballær", selv om det siste til og med har gått til filmen (til tross for at det vel egentlig er et sitat fra Gærvær'n i Sarpsborg).
Nei, jeg tenker på hvor fri for primadonnanykker fredrikstaddialekten er når den ligger i munnen på fordums storheter som Per Kristoffersen, Arne Pedersen og lagets tolvte mann, publikummeren.
Jeg husker et dagsnyttintervju med Snæbbus tidlig på sekstitallet. Etter halvspilt serie lå det an til toppscorerstatus for fotballstorheten, og reporteren legger an til en verbal lissepasning når han stiller dette spørsmålet til Snæbbus: "Si meg en ting, Per Kristoffersen, hvordan er det når du kommer i scoringsposisjon, hva skjer når du legger an til skudd, sikter du da?" En kan bare tenke seg hvilken anledning dette ville vært til å plassere sitt svar som et bananskudd helt oppe i reportasjevinkelen.
Hva Snæbbus svarte til spørsmålet om han siktet? Jo, uten betenkning repliserte han: "Nei, jæ bare blindær igjen øya å klinær te'n!" - Det kom ingen oppfølgende spørsmål. Snæbbus hadde svart, ærlig, ujålete og uten snev av helteglorie.
For å bære helt ærlig, som det heter, akkurat som det går an å være halvveis ærlig. Halv ærlighet er vel oftest en omskrivning av løgnaktig. Men altså, vi må snakke sant og ærlig om fredrikstadfotballen. Det har gått opp og ned, og fredrikstadmaskinen, som er et ord som ofte ble brukt om FFK-spillet, har ikke alltid prestert like effektiv og publikumsvennlig fotball.
Et par sitater plukket jeg opp på tribunen på den gamle Fredrikstad Stadion. Effektiviteten hadde vært en absolutt mangelvare store deler av første omgang da en kæll med kleivalue lot frustrasjonen får rom: "Nei, bevare mæ væl, nå må du snart bruke mikkroskop for å følge småspellet te guttane!"
Og så en riktig stilstudie i dialektbruk. FFKs storhetstid gikk mot slutten, og sesongen var på hell. Jeg husker ikke akkurat året, men jeg tror FFK var ute av cupen og hadde mistet selv den siste mulighet til å gå til topps i serien. Etter et av de skjebnesvangre tapene ble Arne Pedersen på vei til garderoben bedt om en kommentar fra en ivrig radioreporter. "Ja, Pedersen, hva sier du etter enda et tap, nå som dere vel i praksis er ute av tabelltoppen?. Hva gjør dere fremover? Lille-Lækken samler seg tappert etter tapet og svarer: "Næi,.... vi sassær på bråsja!" Det er som om mismotet, nederlaget og ergrelsen har klart å lukke artikulasjonen til et siste utpust fra en punktert fotballblære. Utenforstående har vel problem med å tolke Pedersens svar, og det er ikke enkelt å skriftliggjøre denne sinnsstemningen, men det han med stor psykoøkonomisk troverdighet sier er omtrent som følger: "Nei du har rett i det. Vi taper og taper, men vi gir ikke opp, vi gir aldri opp. Nå satser vi på bronsemedalje i serien. Les det en gang til og si det med fredrikstadartikulasjon: "Næi... vi sassær på bråsja". Vakker musikk!
Nå kommer et avsnitt som jeg helst skulle skrevet i parantes eller med usynlig blekk. Jeg vil helst ikke si det, men også rundt FFK har det i kortere perioder i enkelte lugubre kretser forekommet pøbeltendenser. Ikke hooligans, men folk som misbruker vår vakre dialekt til å uttrykke destruktive holdninger på tribunen. I en kamp mot Sarpsborg skal det ha falt følgende pøbelutrop: "Øj, guttær, ... drit i ballen, ta kæll’n!" Ved nærmere ettertanke kan denne uttalelsen ha kommet fra en sarping, men jeg vet ikke. Men jeg har personlig hørt et slikt destruktivt utfall fra en fredrikstadpublikummer på stadion under en hjemmekamp mot Lillestrøm. FFK lå under, og Lillestrøms midtstopper hadde sluppet unna med den ene stygge taklingen etter den andre. Til slutt sprakk det for en tilskuer som satt like ved meg da det gikk mot en ny, kraftig duell: "Ta å kvist'n!"
Så en gammel historie fra en klassisk duell mellom Sarpsborg og Fredrikstad i juni 1925. Dette var altså ved innledningen til FFKs første storhetsperiode. Sarpsborg hadde hjemmekamp og ledet 1-0 til pause, men FFK fikk straffe mot slutten av kampen og hardhausen Egil Brenna Lund sørget for et uavgjort resultat. Lagene hadde hver sin yndling. På Sarpsborg spilte Alf "Gærværn" Simonsen, og på FFK herjet forsvarskjempen Brenna Lund. Begge spillere har skrevet sitt navn inn i fotballhistorien og begge var kjent som replikksterke. Men mens Alf "Gærværn" Simonsen brukte en uforfalsket sarpedialekt, førte Egil Brenna Lund en dannet vestkanttale, nokså fjernt ifra den mest utpregede fredrikstaddialekt, fordi ha kom fra St.Croix, som nok tilhørte de høyere sosiale klasser i byen. Gærværn var elsket og beundret av sarpingene og fryktet av FFKtilhengerne, mens Brenna Lund var elsket og beundret av Fredrikstadpublikum og fryktet og utskjelt av sarpingene. Denne angjeldende kampen ble i lang tid omtalt som tidenes råeste fotballkamp. Og bataljene mellom Gærværn og Brenna Lund var mange og til dels svært harde. Hjemmepublikummet hyllet og applauderte sin yndling gjennom hele kampen og Brenna Lund ble utskjelt og fikk pipekonserter mot seg på grunn av sitt harde, og kanskje grove, forsvarsspill. Pappa fortalte at det spesielt var en dame på tribunen som var ekstra hørbar. Det er vitnefast at mot slutten av kampen endte en batalje med at Brenna Lund ekspederte Gærværn helt opp på tribunen. Hva Brenna Lund sa i den anledning blir gjengitt i flere versjoner. Pappa fortalte at Egil Brenna Lund med stor eleganse avsluttet den dramatiske duellen med følgende replikk mens bukket for tribunen der den høylytte dame satt: "Her har du sussebassen din du!!"
Vel, om dette ikke nettopp var en replikk på slående fredrikstaddialekt, var den likevel presis og velplassert.
Det hender at selv kraftfulle dialektforkjempere må tilpasse seg sine omgivelser. Jeg husker at Kalle Øby på midten av 80-tallet bekledde rollen som Jeppe i den norske TV-produksjonen Nattseilere. Denne serien hentet handlingen fra Ytre Senja på slutten av 1800-tallet. Jeppe var jo ingen øvrighetsperson, som ofte i Hamsunsk ånd kunne fremsi sine replikker på oppstyltet embetsmannsspråk. Nei, han var en bygdas mann, og derfor ville det være utenkelig for skuespilleren å snakke fredrikstaddialekt. Nå hadde Kalle Øby øvd opp sine nordnorske dialektferdigheter gjennom perioden han var tilknyttet Hålogaland Teater i Tromsø. Jeg bodde selv i Troms på denne tiden, og jeg husker at jeg var imponert over Kalles troverdige karaktertegning av denne noe naive Jeppe. Men en gang glapp det. Et gjennomgående tema i handlingen var den kostelige figuren Borr i Bekkmørtnas flukt fra lensmannen. I bataljen som utspilte seg da Borr ble pågrepet ble Jeppe (Kalle) dyttet og for på hodet i sjøen. Da var det at det automatisk unnslapp et smerterop fra "senjaværingen". "Ævvææ!!" ropte han og røpet med ett enkelt ord sin egentlige tilhørighet. Det kunne ikke ha kommet fra noe annet sted enn Fredrikstad.
Jeg kom i det samme til å tenke på verdenslitteraturens første dialektkrangel, apostelen Peter som i yppersteprestens forgård ble avslørt som en av Jesu tilhengere: "Ditt mål røper deg, galilæer!" Og med ett enkelt ord bekreftet Kalle Øby sin egen tese: "Når jeg er lei meg, er jeg lei meg på Fredrikstaddialekt."
Fredrikstaddialekten møter jevnlig og i ulike sammenhenger andre målføre, som det heter, og selv om vår dialekt ikke alltid har blitt omtalt med den største respekt, har den vist seg distinkt og klar og ikke minst kraftfull. Onkel Rudolf (Abrahamsen) fortalte fra sine ungdomsdager at han var mannskap på en litt større fiskebåt som hans far var skipper på. Faren var sørlending, og ganske sikkert av det blide slaget. Båten var antakelig hjemmehørende i Fredrikstad og hadde en kulldrevet dampmaskin. Den unge Rudolf hadde strevsomme dager som kombinert kokk og fyrbøter. En dag hadde de grov sjø, og båten stampet i motvind. Det nærmet seg middag og alle ombord så fram til et dugelig fårikålmåltid. Plutselig lød det en skarp ordre fra skipperen, som viste ansiktet ned mot skutas indre områder. "Hallo, de må ha mere kål på!" ropte han. Den unge Rudolf kjente jo farens dialekt, og etter en kort virring omkring i sitt arbeidsområde kom han plutselig i tvil: "Menær'u kål, eller menær'u køl?" ropte han.
"Køl!" kom det med en sped sørlandsstemme.
Til tider må jeg nesten synes synd på mennesker som er prisgitt dialekter som ikke kan skille mellom kull og kål.
Nei, det er overhodet ingen tvil, fredrikstadfolk har en praktisk dialekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar