BÆDÆRÆVÆD

Tante Ester hadde et stort hjerte. Hun var alles supertante, og selv om hun ikke alltid fôret oss barna med godteri og penger og is, hadde hun oss bestandig i tankene. Hun bodde i Oslo og var internatassistent på Skådalen Døveskole. Der hadde hun sin lille hybel og sin omgangskrets. På døveskolen het hun ”Frøken Næss”. Fra mine mange besøk på Skådalen døveskole husker jeg også en av kollegaene til tante Ester. Hun het ”Frøken Knudsen”, og slik fikk jeg lære at alle damer som jobbet andre steder enn hjemme, het Frøken. Dette var en sannhet som ble bekreftet da jeg begynte på skolen. Der het jo alle damene Frøken. Men min kunnskap om arbeidende damer ble altså festet som sannhet hos meg lenge før skolealder, takket være våre besøk på Skådalen Døveskole. Jeg husker enda i dag telefonnummeret dit: niogseksti niognitti treogfemti. Der var det bare å spørre etter ”Frøken Næss” og så kom tante Ester i telefonen.
Hver annen eller tredje helg dro hun på besøk til sine foreldre i Fredrikstad, til Brochsgt 4 hvor også hennes søster, tante Synnøve bodde sammen med sine tre barn, Jan, Leif og Gjertrud. Og når tante Ester kom, var som Kari og jeg også der, enten alene eller sammen med mamma og pappa. Slik var det hos bestemor og bestefar, alltid fullt av familie, venner og families venner. Og alltid sto det mat på bordet.

Hit kom altså tante Ester på besøk hver tredje helg, og alltid hadde hun stoppet i jernbanekiosken og kjøpt en Lohngren til hver av oss barna. Jeg tror ikke hun glemte det en eneste gang i løpet av hele min barndom.

Men tante Ester hadde mange i sin omsorg, og en og annen gang hadde hun med seg en elev fra døveskolen. Ikke den samme hver gang, men hvis hun så at en av elevene ikke hadde fått besøk på lenge eller hvis en elev ikke kunne dra hjem til familien sin på grunn av lang reisevei, kunne tante Ester ta henne med seg til Brochsgt 4.

Enda mer vanlig var det om sommeren når hele familien hadde flyttet på landet. Da kunne tante Ester invitere en elev med seg på en kort ferietur.

Av en eller annen grunn var det bare jenter hun hadde med seg på disse turene til Fredrikstad eller Saltnes. Jeg vet ikke hvorfor, - men kanskje hun syntes det var best slik..



Jeg husker Inger Lise. Hun var en pen, alvorlig jente. Hun var ikke vilter, hoppende og syngende som Gjertrud og Kari. – Nei synge, vi kunne dårlig nok forstå henne når hun snakket. Men jeg husker at tante Ester satte seg ned sammen med oss og hjalp oss å forstå Inger Lise og lærte oss å snakke med henne. Vi måtte snakke langsomt, med tydelige munnbevegelser. Vi kunne gjerne hjelpe til med peking og håndbevegelser. Når tante Ester snakket med Inger Lise eller spurte henne om noe, svarte Inger Lise med langsomme ord som tante tolket for oss. Etter hvert gikk det jo bedre, vi forsto at FARANAS betydde Frøken Næss, BARAD var brød og BADA betydde selvsagt bade. Jeg husker at jeg ble så forundret over at Inger Lise kunne ”høre” jetflyene fra Rygge som dundret over hodene på oss hver dag om sommeren.
Tante Ester fortalte da at Inger Lise kunne kjenne vibrasjonene i lufta, og at det var hennes måte å høre på. Og så fortalte hun den fantastiske historien om den døvblinde Helen Keller som kunne nyte pianomusikk ved å holde en hånd på pianoet.

Og etter den historien husker jeg at jeg i lang tid var redd for at jeg skulle våkne en dag og være blind. Ja, det hendte at jeg våknet midt på natten, og det var så mørkt at jeg ikke kunne se handa for meg, at jeg var redd for at det hadde skjedd, at jeg plutselig hadde blitt blind mens jeg sov. Og så måtte jeg famle meg bort til vinduet og gløtte på rullegardinen.

Inger Lise var vant til å sove på store sovesaler, og når hun var på besøk, var det redd opp flatseng til alle oss barna for å gjøre det trygt og ”hjemmekoselig” for henne der oppe på loftet på hytta på Saltnes.

Der oppe på loftet var det sparsomt med lys om dagen, og om kvelden var det stapp mørkt etter at vi hadde slukket lyset. Da var Inger Lise blitt Helen Keller, - døv og blind! Vi sovnet jo ganske fort etter en aktiv dag, men en natt våknet Kari av en monoton stemme fra senga til Inger Lise. Det må ha lydt som et uforståelig mantra, BÆDÆREVED, BÆDÆRÆVÆD. Om igjen og om igjen lød det. Stemmen var dyp og mekanisk, og Kari kunne ikke på noen måte forstå budskapet. BÆDÆRÆVÆD, BÆDÆRÆVÆD. Til slutt måtte hun liste seg ned i første etasje, til tante Ester og be henne om å komme.

Tante Ester skyndte seg bort til Inger Lise og satte seg ned og holdt henne i hånden. Hun forsto budskapet etter kort tid.

Hun ble sittende og trøste Inger Lise mens hun hviskende for ikke å vekke de andre barna forklarte at den lille Helen Keller, var redd og hadde hjemlengsel. Om igjen og om igjen hadde Inger Lise forsøkt å få oss andre til å forstå det enkle ordet BEDRØVET.- BÆDÆRÆVÆD.
Frøken Næss hadde trøstet, løst gåten og Inger Lise la seg trygt til å sove. Og alle vi barna hadde fått enda en ny internkode. Og ingen av oss kommer noensinne til å glemme hva bædærævæd betyr, og jeg tror at det var med å hjelpe oss til å forstå at hjemlengsel og redsel kan uttrykkes på mange språk, og kanskje vi alle er blitt mer lydhøre av opplevelsen med Inger Lise og vår alles tante Ester, FARANAS!