I min minneverden er det mange tanter. Etter en rask og overflatisk opptelling har jeg kommet til ar det er ca 20 tanter som det knytter seg spesielle opplevelser eller assosiasjoner til. Nå er jeg selvsagt klar over at dette antallet ville bli drastisk redusert hvis jeg skulle holde meg til den leksikalske betydningen av begrepet tante.
Tanter
I følge ordbøkene er tante "mors eller fars søster" eller "gift med fars eller mors bror". Brukte betegnelser på disse tantene er hhv "kjødlig" tante og "inngiftet tante". Om jeg skulle legge dette til grunn, ville jeg ende opp med knuslete fire tanter, tre kjødlige: tante Ester, tante Synnøve og tante Else, pluss min inngiftede tante Astrid. Det var særlig tante Ester og tante Synnøve som var sentrale aktører i vår barndomsverden. De var mammas søstre og siden tante Synnøve bodde hos bestefar og bestemor, og siden tante Ester var enslig og tilbrakte mye av sin fritid og sine ferier sammen med sine foreldre, er det naturlig at disse tantene var uløselig knyttet til fellesarenaene i Brochsgt. 4 og på hytta på Saltnes. Derfor sto disse tantene i en særstilling. Pappa hadde en søster, og tante Else var i kraft av sin usedvanlige personlighet en viktig tante for Kari og meg. Hun hadde en usedvanlig humor, et aldri sviktende hjertelag og en observasjonsevne som fanget opp utallige komiske situasjoner.
Grandtanter
Like sentralt i min tantebevissthet står de mange "grandtantene" i vår familie. Her kan jeg med letthet telle opp åtte - ti tanter, og da regner jeg med både kjødlige og inngiftede. Fem av disse tantene bodde i Oslo, to i Fredrikstad,en På Solli og tre i Amerika. Det var særlig oslotantene som var med i minnegalleriet. Tre av dem, tante Tine, tante Solveig og tante Maja var faste sommergjester på Saltnes, og de har gjort seg fortjent til bred omtale i andre kapitler av minneboken. Tante Sigrid var en fjerde oslotante. Hun var pappas tante og var en meget spesiell dame, som det knytter seg mange anekdoter til. Hun hadde en utpreget muntert og selvironisk i stil. Hennes gravalvorlige humor kunne være poengtert, men aldri ondsinnet. Hennes bemerkninger fortjener all den plass hun har fått i vår erindring.
Onkler
Når jeg har kommet så langt i min tantegjennomgang, antar jeg at det vil dukke opp spørsmål om hvor alle onklene ble av. Det må sies at mange av onklene som kunne vært der, ikke var der, enten fordi de var døde, syke, eller at de rett og slett ikke var aktive i forhold til oss barna. Våre nærmeste onkler var nok grandonklene Anders, gift med tante Maja, Sverre skilt fra (tante)Martha og Håkon, gift med tante Solveig.
"Tante og onkel"
Det finnes en egen kategori tanter og onkler som i tillegg til at de danner en egen gruppe personer i vår barneverden, representerer en egen kulturbetinget "tantegruppe". I vår barndom, på førti- og femtitallet ble det ansett å være upassende for barn å tiltale voksne personer med fornavn. Menn måtte vi tiltale med etternavn og kvinner med fru/frøken pluss etternavn. Mange av disse voksne var viktige og nære fordi de på en eller annen måte sto våre foreldre nær, som omgangsvenner, naboer eller kollegaer. Vi barna ble derfor opplært til å kalle disse personene for tante og onkel. Mens dette var en vanlig skikk i østlandsområdet, var det i Nord-Norge mer vanlig å bruke fornavn i tiltale på tvers av generasjonsskiller. En kan registrere at en slik utvidelse av tante- og onkeltitulering har sin parallell i Sverige. Her er det vanlig å omtale en eldre kvinne som tant og en eldre mann som farbror.
Karis og min barneverden var relativt tett befolket av slike tanter og onkler. Noen av dem sto oss nærmere enn andre, og de som sto aller nærmest var like viktige som mange av de "ekte" tantene og onklene våre. Av dem vil jeg spesielt nevne tante Ragnhild og onkel Harald og tante Anna og onkel Rolf.
En annen kulturelt betinget tantegruppe var kvinner som arbeidet i barnehage eller barnepark.
Mamma var hjemmeværende, og derfor var det vel knapt noen tanter av dette slaget i min barneverden, men jeg har likevel et vagt minne om en "tante Kitty". Var det Kitty Simonsen hun het? Kanskje var jeg under hennes vinger i et kortere tidsrom i min barndom. Men de glemte minner er også minner. De tilhører det store kollektive erindringsrommet som har skrevet seg inn i større minnebøker enn den som Kari, Gjertrud, Jan, Leif og jeg selv hegner om med vår hukommelse. Der tror jeg tante Kitty har fått sin velfortjente plass.
Av umistelige tanter fra min barndom vil jeg til slutt nevne en felles tante for alle norske barn på 1950-tallet, og det var vår alles elskede tante Sonni i barnetimen. Hun og onkel Lauritz var lørdagsbautaer i vår barndom. I min bevissthet hørte tante Sonni og onkel Lauritz sammen som et uadskillelig par. Jeg husker at jeg nesten ble litt lei meg da jeg ble fortalt at de hadde hver sine familier. At de ikke var gift med hverandre, så jeg på nesten som et svik.
Når jeg ser tilbake på min barndom, er mine mange tanter og mine få onkler noen umistelige voksenpersoner. Deres store verdi ligger for mitt vedkommende i at de spiller viktige roller i utallige historier om mitt liv og i mitt liv. Gjennom dem lærte jeg meg selv å kjenne, mine følelser, mine verdier og mine relasjoner. De ga meg humor, et utall av sitater, uvurderlig visdom og den viktige bekreftelsen av å være noe i verden.
Nei, tantene mine får du aldri!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar