I FLERE I BEDRE

Hvis vi søker den leksikalske betydningen av ordet hytte, vil vi finne at det betyr "et lite, uanselig og fattigslig hus." Både på på Hvaler og langs kysten mellom Fredrikstad og Moss startet hyttebyggingen tidlig på 1930-tallet, omtrent på samme tid som bestefar bygde hytta på Saltnes. Hyttene hadde gjerne ett soverom, og kanskje også en sovehems. Foran fremste del av hytta var det i utsiktsretning ofte bygd veranda. Den kunne danne et påbygg til selve bygningskroppen og med en overbygning som var forankret i hyttetaket. Hvis vi legger en slik beskrivelse til grunn, var bestefar på en måte i takt med sin tid da han bygde hytta på Saltnes.
På den annen side begrunnet han kanskje sin hyttebygging noe annerledes enn det som var vanlig. Når han som 62-åring satte i gang med å bygge hytte, tenkte han nok ikke først og fremst på nødvendigheten av å etablere en friplass bare for sin egen lille familie. En slik tilværelse hadde han allerede hatt noen somrer i en liten hytte på Vikane, ved Hankø-sundet.

Nei, bestefar tenkte antakelig slik at når nå de voksne døtrene snart skulle stifte sine egne familier, ville den leide hytta på Vikane bli for liten. Og dessuten hadde både han og bestemor søsken som han kunne invitere til å bo på hytta noen sommeruker. Altså var det ikke nok med ett soverom, hytta måtte ha mange overnattingsplasser. For bestefar og bestemor trivdes aller best når de kunne samle mange mennesker rundt seg. Eller som de sa det selv: "I flere, i bedre!" Derfor fikk hytta tolv soveplasser, og på soveloftet delte han av til tre rom og tre åpne soveavdelinger. Han merket til og med av rommene og avdelingene med påmalte romertall, - i gult.

En kan undres over det faktum at hyttebyggingen i kystområdene rundt Fredrikstad startet nettopp på denne tiden. Arbeidsløsheten var stor, og familieøkonomien til folk flest var meget stram. Folk levde nøysomt og med bekymring for fremtiden. Og derfor kan en spørre seg hvem som hadde råd til å bygge hytte i denne tiden. På Saltnes, eller rettere sagt Kløftne, Spetalen og Agnes kom det kjøpmenn fra Fredrikstad og etablerte seg i en nokså samlet klynge på noen hundre meters omkrets. Dette var mennesker som i Fredrikstad var tilsluttet Indremisjonen og andre lavkirkelige bedehusmiljø. Hytteområdet ble derfor nokså tidlig kalt Bethelbyen. Fredrikstad Indremisjon, som holdt til i bedehuset Bethel i Brochsgate hadde et betydelig antall medlemmer som tilhørte forretningsstanden i byen. Flertallet av de tidlige hytteierne i denne delen av Råde fylte to tydelige kjennetegn: de tilhørte forretningsstanden og de hadde et nært og aktivt forhold til kirke- og bedehusmiljøet i Fredrikstad.

Hyttene som ble bygd var ikke prangende byggverk, men for en stor del beskjedne konstruksjoner, ofte uisolerte bindingsverkhus eller hus bygd av gjenbrukte materialer fra hus som var flyttet fra andre steder. Kanskje dempet man den ytre fasade for å etterkomme det bibelske og pietistiske ideal om gudsfrykt med nøysomhet. Derfor tror jeg ikke at innbyggere av "Bethelbyen" var spesielt rike, men kanskje var de til en viss grad skjermet fra tredveårenes dominerende massearbeidsløshet. Jeg tror heller ikke at bestefar og bestemor var rike eller velbeslåtte. Som slakter med salgsbod på Kjøttorget kan en kanskje med en viss velvilje si at bestefar tilhørte forretningsstanden, men jeg tror ikke at bestefar og bestemor de målte sin trivsel i økonomiske termer.

Vel var det så at bestefar i sin ungdom utvandret til Amerika, der han ble en tidlig bosetter i Stanley, en småby i Wisconsin, like avhengig av sagbruksdrift som det samfunnet på Solli som han hadde brutt opp fra. Etter en kortere periode som sagbruksarbeider ved North Western Lumber Company fikk han sjansen til å gå i kompaniskap med en noe eldre nordmann som noen år tidligere hadde kommet til Amerika fra Svinndal. John Long, eller Johan Langerud som var hans norske navn, hadde slått seg opp som slakter og handelsmann i Stanley. Bestefar begynte derfor i arbeid hos John Long, og sammen etablerte de Long & Ness Meat Market.
Bestefars amerikanske historie fortjener en bredere omtale senere, men da han etter ca 15 års utlendighet dro tilbake til Norge, etablerte han seg som bygdeslakter på Solli før han noen år senere kjøpte Brochsgt 4 i Fredrikstad og fortsatte sin slaktervirksomhet der. Her drev han alene, og han søkte aldri å utvide virksomheten med butikk og flere ansatte. Han slaktet og solgte varene sine på torvet i Fredrikstad.
Valget som bestefar tok må ha vekket undring hos hans gamle kompanjong, John Long i Stanley. Hans undring fikk plass i "The Long Family History", der jeg mange tiår senere kunne lese: Hvorfor kom ikke Jørgen tilbake til Stanley slik han hadde planer om, og når han ikke gjorde det, hvorfor drev han det ikke lenger enn til å selger kjøtt på "the open market"?

Men det bestefar ga avkall på av besteborgerlig fasade tok han igjen i sosial kontaktflate. Han elsket det pulserende livet på torvet. Hans slagord "I flere, i bedre!" gav seg utslag i en gjestfrihet som så ut til å være uten grenser. Mamma fortalte at så lenge hun kunne huske tilbake i sin barndom hadde bestemor alltid store kjeler med mat stående på komfyren mens bestefar sto på torvet og innbød sine kunder med stor raushet. "Gå opp te ho Jenny og få deg en tællærk med suppe." Og bestemor tok imot. Hun visste ofte ikke hvem som var gjester, men alltid delte hun ut med raus hånd: "'sjegod!" Og da bestefar kom fra torvet, var det tid for familien til å spise det som var igjen etter dagen gjestebud. Som en uslitelig vertinne for alle slags gjester til enhver tid sparte hun aldri på noe, - med unntak av en liten detalj. Hun hadde sagt "vær så god" så mange ganger at det i hennes munn var blitt slitt ned til en blid setningsrest som alltid hørtes omtrent slik ut; "'sjego". - En blid velsignelse som la seg som et himmelsk velvære over bordfellesskapet.
Slik var det hos bestemor og bestefar i Brochsgt 4, - alltid mat på bordet og kaffe på kjelen.

Bestefar var en handlingens mann, han sto sjelden fast i praktiske gjøremål, og når han hadde drømmer, tenkte han alltid løsninger. Slik hadde det vært helt fra han var en ung mann. Da livet på Nes ved Solli ikke lenger ga noe håp for fremtiden, brøt han opp og virkeliggjorde drømmene sine i Amerika. Og nå, 25 år etter at han hadde vendt tilbake til Norge, hadde drømmene igjen begynt å leke med ham: "Ikke Stanley denne gangen, men på Saltnes! Der kan jeg bygge et kongerike." Slik må han ha tenkt, at det måtte være plass til alle, både den familien og de vennene som var, og de som skulle komme i senere generasjoner: I FLERE, I BEDRE!